Hello Kitty & potetmos!

Etter å ha gjort ingenting i mange dager, bestemte vi oss for å legge inn en aktivitetsdag; vi skulle leie moped og dra på oppdagelsesferd rundt på øya:D
Rett borti veien fant vi noen som leide ut mopeder(som Marius i ettertid kunne fortelle meg at slettes ikke var mopeder, men lett-motorsykler!)
Og siden jeg hverken har sertifikat eller moped-lappen, tenkte jeg selvsagt; dette er en strålende idé! ;P
Ei som jobbet der spurte, bare sånn i forbifarten, om jeg kunne kjøre? Hvorpå jeg svarer "yes, yes, of course!", men etter å ha tenkt meg litt om retter til et forsiktig, mumlende "uhh...well, I mean, I have driven before..", men det siste hørte hun dessverre ikke.
Men jeg har jo kjørt moped før da! Èn gang. På en øde landevei på Koh Lanta for 7 år siden, mens jeg enda var ung og fryktløs...var kun straka veien og null trafikk, men det gikk jo knirkefritt! Så ja, klart jeg kan kjøre! ;D
Jeg mener, hvor vanskelig KAN det være liksom!? Haha. Blah.
15min. med lesing av kontrakt, innlevering av pass, betaling(40kr pr.døgn), underskriving av kontrakt(og dermed samtidig ogsa fraskrive forsikringsselskapet i Norge/reiseforsikringa alt ansvar) og deretter en grundig gjennomgang av de flunke nye motoriserte kjøretøyene våre, hvor hver minste lille ripe/hakk ble notert ned av utleier og deretter underskrevet av oss, slik at ikke vi risikerte og måtte erstatte evt. skader påført av andre. Dette virket jo både grundig og seriøst! :D
Glad og fornøyd(og litt smånervøs) hoppet jeg på sykkelen og min første tanke var - oj, den var jo myye tyngre enn forventet!
Så hvisket jeg til Marius: "psst, du må fortelle meg hva jeg skal gjøre, steg for steg, men diskret, slik at de ikke skjønner at jeg ikke kan kjøre! (uhh...) Hvordan starter jeg denne greia??"
"Er støtta nede enda? Oops."
Opp med den.
"Vri om nøkkelen? Hvor langt? Hele veien?"
Vri om nøkkelen.
"Trykke på knappen? Hvilken knapp??"
Aah, der var det en knapp. Trykke. 
Vroooom! Den startet! :D  Vroomvroooom!
"Jeg må vel ikke gire?!?"
Automatgir. Puhh.
"Og hvordan bremser jeg??"
Ok, der ja. Fint. Dette blir bra.
"Gi gass, kan jeg! Er bare å vri håndtaket mot meg!"
Er jo ikke helt nedsnya heller da! ..uh..kremt...
(hele samtalen foregikk, mens jeg smilte selvsikkert og ga uttrykk for at vi pratet om heelt andre ting!)
Yess. Vi var klare for avgang.
Bare et lite men....siden "veien" som går langs stranda bare er en 1,5meter bred brosteinsbelagt sti og syklene sto nedfor denne, med fronten rett imot, måtte man først opp på denne kanten og så ta en nokså krapp sving - for å unngå å kjøre rett i gjerdet som gikk langs motsatt side av stien/veien. Gass forsiktig og sving - no problemos!

Gass, sving....HYYYYL..KRRRæSSSJJ!!! 
Jeg klarte ikke svingen, gitt. 

Det jeg derimot klarte var å omtrent totalvrake en strøken (motor!-)sykkel på under 5 sekunder!! Snakker vi rekord her, eller..? :P
Gjerdet, som tilsynelatende var et tregjerde, viste seg selvsagt å være imiterte trestokker....støpt i betong. Gjerde - Jannike: 1 - 0
Da jeg ga gass gjorde sykkelen et lite hopp og et byks fremover, idet den kjoerte opp paa veien, som igjen foerte til at jeg fOr bakover og dermed ga mer gass i og med at jeg klora meg fast i styret => umulig aa klare svingen! 
Følelsen det øyeblikket jeg innså at dette kom til å ende med et stjernesmell, var ikke veldig god. Det var heller ikke følelsen i det jeg traff betonggjerdet med et kjempebrak og - bokstavelig talt - kunne kjenne hele fronten på sykkelen gi etter og bli knørvet sammen. 
Så der satt jeg da - på bare litt over en halv sykkel, med et massivt adrenalin-kick, og skjemtes som jeg aldri har skjemtes før!!
I samme sekund registrerer jeg i sidesynet at utleier spretter opp, som om han hadde satt seg på en hel neve tegnestifter, og taster som en gærning på en kalkulator for å regne ut erstatningskravet - del for del( og det var ikke få!) - mens Marius står med hendene på hodet og offf'er så tungt at jeg var redd han ville få permanente bollekinn.
Mannen med kalkulatoren kom meg til unnsetning og brøt baade meg & sykkelen løs fra gjerdet. Noen cm til så hadde leggen min vært potetmos:S 
Slapp heldigvis fra det med mindre "skader"; neglelakken på stortåa var borte(iiik!), et lite sår på ei anna tå, et skrubbsår på foten og i ettertid - en svær blåflekk på overarma + ei grasat gangsperre fra topp til tå, i hele høyresida av kroppen! 

Mens Marius og kalkulator-mannen tok seg av det matematiske, satte jeg meg på en benk og bare stirret tomt ut i lufta - passe skjelven av sjokket, adrenalinet og ikke minst, skammen!
Bildene som blafret rundt i hodet mens jeg satt der; 
meg - på en halv motorsykkel med platinablondt hår, musefletter, hubba bubba, tyggisbobler og med rosa HelloKitty-veske på arma. Akkurat slik følte jeg meg! Det første jeg utbrøt til Marius etter det ublide møtet med gjerdet var vel noe slik som "åhherreguuud, førr ei BÆRTE æ e!!!" Gruff.Såe, slik var altså karrieren min som motorsyklist over, like fort som den hadde startet:P

Etter noen minutter med intens tasting hadde kalkulatoren gått varm og regnestykket var klart; dere skylder oss 10.000 baht!(= 2000 kroner)  For å sette det litt i perspektiv; 10.000 baht tilsvarer leie av bungalow i TRE uker...! (= a minor setback!;)
Vi la oss selvsagt langflat og sa vi skulle komme med pengene så fort vi hadde vært i en minibank.
 
I minibanken:
Biiip. Insufficient funds. Contact your bank. Please take the card.
Seff. Hva ellers. Tomt for penger! Vi måtte overføre fra en annen konto først.
Marius måtte gå tilbake og forklare situasjonen(jeg satte aldri mine ben der igjen!).
"Ingen problem - betal når dere har fått inn penger!", var svaret fra den søte kalkulator-mannen:) 
(de hadde jo passene våre og var dermed trygge på at vi ikke ville stikke fra regninga)
Han spurte flere ganger hvordan det gikk med meg, forsikret seg om at jeg var ok/ikke var skadet og ba Marius hilse så mye! Snille, søte mannen:)
Utleie-sjappa stengte vanligvis kl.17, men da vi gikk forbi i 24-tida samme kveld saa sto han enda uttafor og mekka for livet på vraket mitt...huff:/
Et par dager senere var pengene kommet inn på konto og Marius betalte den pinlige regninga og fikk passene våre tilbake:D
Selv om det var litt guffent der og da, så kan jeg love at vi har hatt mye moro og ledd myyye av situasjonen i ettertid;D
 
Noen eksempler paa ting vi kunne/burde sagt rett etter kræsjet(de kom som perler på en snor i dagene etter!):

"Korsn i faen sku æ kunne vite at gjerdet ikke hadde moped-lappen??!"
 
"Kem i svarte putta det gjerdet der? Idiotisk.Hrmpff." - mens man rister på hodet og fnyser.
 
"Nei, den her mainnskjiten vil faen ikke æ ha! Den e jo helt ubrukelig! Her - ta skrotet ditt, æ ska heller lei en anna plass, der de har ORDENTLIGE sykla!" - går av sykkelen, med hodet høyt hevet, dytter mopeden over til utleieren og forlater med et fnys!


Litt statistikk hittil paa turen:
Antall myggstikk sammenlagt: 27 (hvorav Jannike er den heldige vinner av samtlige)
Antall motorsykler leid: 2
Antall motorsykler levert tilbake: 1,5 
Antall baht kastet rett i dass: 2040nkr (40kr/doegnet - non refundable, selv naar brukt bare i 5 sekunder!:S)
Antall fyllekuler: 3 (kraftige. Hey - ho - mojitos + buckets!:D)
Antall konsumerte oel: X (kom tidlig ut av tellinga) 
Antall roeyka sigg: 9874135418 (billig sigg = hoeyt forbruk, men hyyyysj - ikke fortell dette til den norske staten, slik at de setter prisene ytterligere opp - "for folkehelsa", fnys!) 

P.S. dette er alt jeg faar lov til aa kjoere heretter, sier Marius strengt! :P 

Koh Tao - soling, bading og hårvask i dass!

Så får vi ta et hopp tilbake i tid denne gangen - vi dro jo som sagt til Koh Tao, som første stopp etter vi ankom Bangkok. Der ble vi værende i 9-10 dager og stooorkosa oss! :D
Jeg fikk litt sjokk med det samme, da mye hadde endret seg siden jeg var her for 5år siden. Det har blitt bygd(og bygges enda, hele tiden - overalt!) haugevis av nye bungalows, finere resorts, butikker, barer og restauranter og det vrimlet av folk overalt.
Men jeg merket også, til min store glede, at til tross for all utbyggingen og den økte turismen, så har Koh Tao faktisk klart å bevare den gode, avslappede stemninga, som var mye av grunnen til at jeg falt pladask for denne øya første gang jeg var her!
I sterk kontrast til Koh Pha Ngan og Koh Phi Phi, hvor det var anslagsvis 200.000 stk. drita fulle, høylytte partysvensker rundt oss til enhver tid, da vi var der! For ikke å snakke om de jæ*** kineserne - de var det sikkert 300.000 av(bare på PhiPhi!) og de er jo et irriterende, men underholdende skue i seg selv! Nå skal det sies at vi var så "heldige" å ankomme Phi Phi under den kinesiske nyttårsfeiringa - da halve kina reiser på ferie(tydeligvis til Phi Phi:S) for å feire..
Men først - Koh Tao:
I Mae Haad village, der hvor båtene ankommer, er det litt for mye støy og stress for vår smak(det er stort sett her alle som er på øya for å dykke holder til), så vi bodde på Sairee beach, en 5min kjøretur unna, fraktet bakpå en pickup.
Dagene på Sairee beach dreier seg om...minst mulig, egentlig;) I alle fall for vår del, da vi hverken var der for å dykke eller...vel, det er strengt tatt ikke så mye annet man kan ta seg til her:P
Livet går herlig sakte på Koh Tao. Vi loffet oss gjennom dagene med å spise, ligge på stranda, svette, bade, spise litt mer, sove middagskvil(obligatorisk!), sitte på balkongen i timesvis, mens vi skravlet og drakk et par øl, spise middag ved stranda, mens vi så på de magiske solnedgangene og deretter alle de grønne lysene som dukket opp i horisonten mot den svarte himmelen(fiskebåter), eller de vakre rispapir-lyktene som hele tida sendes opp fra stranda, som svever lydløst oppover, høyere og høyere, til de til slutt forsvinner blant stjernene....hypnotisk! Slik satt vi ofte lenge - i hver vår saccosekk eller på noen puter på stranda, med ei iskald øl i hånda og lot oss hypnotisere:)
Marius har helt klart vist nye sider av seg selv her! Han vil f.eks. på stranda og sole seg(!), han liker varmen og ikke minst, her nede har han ro i ræva(det har han ikke hjemme!) - som sagt kan vi sitte i timesvis og bare prate, men her blir man jo heller ikke forstyrret av tv, data, telefoner, sms, osv, slik som hjemme. Det er bare oss to og vi kunne ikke hatt det bedre! :D
Bodde standsmessig gjorde vi også; fant oss en bungalow 50m fra stranda, flislagt både inne og ute på den lille balkongen, med ei dobbeltseng(føltes som treplanker med laken over, hodeputene likeså) og et lite bad, til ca. 100kr natta:)
Fant også fort ut at å ha langt, tykt hår var en ulempe her, siden trykket i dusjen ikke akkurat var veldig bra; hvis man hengte dusjen på veggen, med dusjhodet vendt rett mot ansiktet og skrudde vannet på full guffe...så sildret det bare så vidt ned langs slangen:P Men Marius visste råd - du kan jo bare bruke dass-slangen(den man skal spyle seg i ræva med etter å ha vært på do!), for den er det skikkelig trykk i:D Så hver gang hårvask sto på programmet satt jeg på kne, med hodet halvveis under vasken og ansiktet 10cm fra doskåla(sa jo det var et lite bad) og spylte håret med dass-slangen. Funket som bare juling og vi stortrivdes i vårt nye "hjem";)

Dagen da ALT gikk galt...

Jeg gjør et stort hopp i tid i reiseberetningene nå, for jeg må bare fortelle om en noe spesiell dag vi hadde her forleden, så får jeg heller komme tilbake til hva vi har bedrevet tiden med i mellom, litt senere:)
Dette var den mest stressende, kaotiske og utmattende dagen jeg har hatt på veldig lenge og for første gang på mine reiser gråt jeg - flere ganger - av ren frustrasjon!

Driiiitdag! ;)

Petri

Vi hadde forflyttet oss fra Koh Tao på østkysten og over til vestkysten og befant oss denne dagen i Krabi.
De av dere som leste reisebrevene mine i 2006 husker kanskje Petri? En svenske jeg ble kjent med på en buss til Vietnam og som jeg reiste rundt sammen med i en måneds tid. Han dro aldri hjem, og bor nå i Thailand(2 timer fra Krabi) med sin engelske kone og 2 barn!
I alle fall, han satte seg på motorsykkelen og kjørte helt til Krabi for å treffe oss:) Vi booket inn på samme hotell og på kvelden gikk vi ut og spiste, drakk et par øl og hadde en kjempekoselig kveld - et hyggelig gjensyn:D

Men, da jeg våknet neste morgen var jeg så dårlig at jeg trodde min siste time var kommet:S Det startet med diarè. Greit nok, hadde det ikke vært for at vannet var borte, slik at jeg ikke fikk skylt ned... 
En liten stund senere måtte jeg kaste opp - løp inn på badet, før jeg plutselig kom på hva som skjulte seg under dolokket(vannet var fremdeles ikke kommet tilbake!), løp febrilsk rundt og i siste sekund fikk jeg øye på ei søppelbøtte! Yess, den gjorde susen;) Følte meg litt bedre, så jeg og Marius gikk ned for å spise frokost. Banket på til Petri, men ikke livstegn der.
Satte oss på restauranten vegg-i-vegg med hotellet og jeg rakk akkurat å bestille før den umiskjennelige vann-i-munnen-nå-er-det-like-før-jeg-spyr-følelsen kom tilbake igjen! Planen var å løpe opp på rommet, men rakk bare til inngangen på hotellet.Heiv meg ned på huk ved siden av ei stor blomsterkrukke og lot det stå til. Til gangs. Så der satt jeg da - hosta og brekte meg, spytta og harka, da en minibuss full av turister stoppa 2 meter bak meg. De skulle inn på hotellet. Selvsagt. Hvor ellers.
Gikk opp på rommet og la meg for å dø. Like etter kom snille Marius - han hadde fått pakket inn og tatt med frokosten jeg aldri rakk å spise;)
Men mat var helt uaktuellt i den formen jeg var i. Nå skal det sies at jeg drakk FIRE øl kvelden før, så dette kunne umulig skyldes fyllesyka!
Det fine oppi alt dette var jo at vi hadde booka buss- og båtbillett og skulle dra kl.13 - vi hadde bestemt oss for aa dra tilbake til Koh Tao;D Så mens Marius, som forøvrig er det snilleste og mest omsorgsfulle mennesket jeg noen gang har møtt, pakket alle tingene våre, samtidig som han dullet og stelte med meg, så lå jeg rett ut på senga - ute av stand til å røre meg! :'(
Da det var på tide å dra prøvde vi igjen å banke/hamre på døra til Petri, i tillegg til å ringe ham på mob'en, slik at vi i alle fall kunne få sagt hadet til ham! Fremdeles ikke livstegn..
Saa ble vi hentet av en minibuss, kjørt 5min og satt av ved en større buss. Type 2etg, peise full buss. Vi hadde akkurat kommet oss ombord...da jeg fikk vann i munnen igjen - jeg måtte spy. Igjen. NAA! Løp ut av bussen og inn...vel, vet ikke egentlig hva det var slags sted, da jeg hadde vært så dårlig at jeg ikke engang klarte å ta ta på linsene før vi dro!
Jeg ropte bare "toilet! toilet!" og de så nok hva som var i emning, for de pekte febrilsk, mens de husjet meg bakover i lokalet.
Jeg løp gjennom verdens lengste gang, i noe som føltes som en liten evighet, og kom til slutt ut i noe som kanskje kunne være en bakgård(som sagt, ingen linser = blind!). Der sto en gammel dame, som heldigvis skjønte hva som foregikk, for på dette tidspunktet kunne jeg hverken snakke eller spørre om veien, da jeg allerede hadde munnen full av spy! Hun dro meg bort til ei dodør. Som var låst. Opptatt. Selvsagt. Så da så jeg ingen annen utvei enn å spy i pissoaret, frem til doet ble ledig:S
Så fort døra gikk opp heiv jeg meg bare ned på kne og spydde som en gris i "doet", som forøvrig bare var et hull i gulvet - og den INTENSE eimen av urin der inne ga nok ekstra tilfart på spyinga mi:P At døra bak meg sto på vidt gap, og at det i tillegg sto en kar i dokoe, kunne jeg ikke brydd meg mindre om akkurat da! 
(P.S. for de av dere som evt. synes jeg deler for mye...les en annen blogg:P Her deles alt - paa godt og vondt;) No secrets.)
Da jeg etterhvert kom meg på beina igjen og snur meg, står verdens søteste thai-jente der med en rull med dopapir til meg, stryker meg på ryggen og sier med et medfølende smil; "hope you better now..? You go, I take care!" Pissoaret hadde hun allerede vasket!

Og hvis dere trodde det var dette jeg siktet til i overskrifta, tok dere kjempefeil...det var nemlig først NÅ at dagen tok en really bad turn! :\
Tilbake på bussen. Etter ca.5 min. tikker det inn ei mld fra Petri;
"Var är ni? Jag har precis vaknat och ska ta mig en dusch, sen åker jag hem igen! Behöver min nyckel.."
Nøkkel? Hvilken nøkkel...? SHIT!! Nøkkelen til motorsykkelen hans!!! Som han ba meg passe på kvelden før - og som enda lå i veska mi!!
Det første som slo oss var at vi måtte få stoppet bussen - nåh!
Lettere sagt enn gjort. Vi satt i 2. etg på bussen, så Marius løp ned for å finne sjåføren. Nope, ingen sjåfør der. Så løp vi fremst i 2.etg og fant etterhvert et bitte lite vindu i gulvet(typ 10x20cm), med en gardin trukket for(fra den andre siden). Vi banket på. Gardinen ble trukket fra og et surt bussjåfør-tryne kom til syne. "Stop the bus! Can you please, stop the bus!?" Takk og lov - han stoppet!
Vi prøvde fortvilt å forklare situasjonen, viste ham nøkkelen og at vi var NØDT til å få denne tilbake til hotellet vårt, eller bare legge den et sted, slik at Petri kunne ta taxi og hente den. Han snakket selvsagt ikke et kløyva ord engelsk. Så da ringte jeg Petri, ba ham forklare situasjonen til resepsjonisten på hotellet der han var og så gi tlf sin til ham, så ga jeg tlf min til bussjåføren, slik at de kunne snakke sammen på thai og kanskje komme frem til en lur løsning...noe vi også trodde de gjorde.
Da jeg fikk tlf tilbake, sa han bare surt "ok, ok!" og hutet oss inn på bussen igjen. Jannike: "we go back?" Sjåfør: "yes, yes" Så da antok vi at han gikk med på å snu og skulle kjøre de 5min det ville tatt å kjøre tilbake. Så feil kunne man ta.
Etter 10-15 min var vi ikke i tvil. Han hadde overhodet ingen intensjon om å snu. Vi var nå ute av byen og på en motorvei, midt uti ingenmannsland - i full fart bort fra Petri...med nøkkelen hans.
Vi banket fortvilt på det lille vinduet igjen, for å - om ikke annet - få sjaafoeren til å slippe oss av bussen, men han nektet baade å svare eller dra fra gardinen.
Vi var altså stuck på en buss som ikke ville stoppe før om 3,5t - med mc-nøkkelen til Petri, som dermed var stuck i Krabi, 2t hjemmefra, og han måtte være hjemme SENEST dagen etter for å passe barna!
Det var vel omtrent her mine første tårer kom denne dagen... Frustrasjonen over den idiotiske situasjonen vi hadde havnet i, skyldfølelsen over at Petri ikke kom seg hjem fordi jeg hadde prestert å glemme at jeg hadde nøkkelen hans + at jeg fremdeles var helt latterlig kvalm og dårlig - alt dette gjorde bare at det rant over!
Og hva skulle vi gjøre nå? Ingenting.
3,5t senere, kl.16.30, var vi fremme ved piren, der båten videre til Koh Tao allerede var klar til avgang. Alle skyndte seg av bussen og på båten. Bortsett fra meg og Marius. En thai-dame sto og ropte "Miss! Miss! You go on boat! No time. Boat leaves now!"
Da kom det et par irriterte gloser tilbake fra oss om bussjåføren som nektet aa slippe oss av bussen, slik at vi naa måtte finne en buss og dra hele veien tilbake til Krabi! 
"No, you can not! No bus today!" Paa dette tidspunktet var det like foer jeg gikk i lufta!:@
Det siste jeg så til Marius var at han oset avgårde mot noen bygninger lengre bort, mens han ropte "FAEN!" - jeg trodde han skulle finne et billettkontor og få tak i en bussbillett tilbake. Men innen jeg hadde fått dama til å innse at vi nei! vi ble ikke med båten videre, var Marius forsvunnet:S Jeg hadde jo som sagt ikke linser på, så jeg så egentlig fint lite. Med sekken på ryggen hastet jeg i retning bygningene jeg trodde han hadde gått til. Ingen Marius. Ingen folk i det hele tatt. Låste dører overalt. Surra meg til og med inn på et dass i leitinga etter ham, takket være at jeg er så godt som blind uten linser:P 
Det var jo ingen, noen steder jo!:S 
For andre gang denne dagen kom tårene. Hvor i helvete var Marius??!
Plutselig kommer han løpende ut av en buss, som sto parkert litt lengre bort; 
"løp til til båten, løp til båten - jeg har sendt nøklene med noen folk til Krabi!"
Jeg skjønte ikke helt hvordan han hadde fått det til og hadde ikke tid til å spørre, men for første gang denne dagen kom det et par gledestårer - nøklene var på mirakuløst vis(forhåpentligvis) på vei tilbake til Petri;)
Vi løp glade tilbake til piren....og rakk akkurat å se at båten vår til Koh Tao la fra kai. Roping og peiving, til ingen nytte. Båten putret avgårde - uten oss.
Nå skal det sies at vi stod MIDT i ingenmannsland og ante ikke hva vi skulle gjøre, annet enn at vi kunne ikke bli her!
Fant et billettkontor ved kaikanten, som var i ferd med å stenge, og ba om en ny båtbillett til neste båt til Koh Tao. "No more boat Koh Tao today!" Okei, saa tar vi neste båt til Koh Pha Ngan(naboøya til Koh Tao)da, så er vi i alle fall på vei i riktig retning?:D 
"Nooo! No can! No more boats from here today! Close now. You go tomorrow!"
Vi rakk heldigvis å kjøpe oss ei flaske vann før de låste doerene. Jeg datt sammen på sekken min - dehydrert, utslitt og det føltes som jeg skulle besvime når som helst!
Så kommer billettdama med gull-forslaget som redda oss; "I call taxi, you go to other pier and boat go to Koh Samui? You must go now!" Yess, perfect! Jeg hater Koh Samui, men der kunne vi i alle fall finne et sted å sove, bedre enn aa sove ute paa kaia.
Mens vi venta på taxien fortalte Marius hva han hadde gjort med nøkkelen...
Han hadde fått øye på en parkert buss, som det sto Krabi på - stormet rett inn, stilt seg fremst i bussen og ropt; "Er det noen svensker her???" Og det var det - et hyggelig ektepar litt oppi årene. Marius forklarte i all hast den kinkige situasjonen vi hadde havnet i. Klart de skulle hjelpe! :D De fikk nøkkelen og tlfnret til Petri og lovte å ringe ham så fort de kom frem til Krabi på kvelden. Så var det bare å vente i spenning da... Hører med til historien at dette var den eneste nøkkelen Petri hadde til motorsykkelen sin, det fantes ingen ekstranøkkel:P
Så kom "taxien"....som var 2 små mopeder. Var sikker på mopeden kom til å steile siden vi hadde hver vår BLYtunge ryggsekk, vesker, osv. og jeg husker jeg tenkte, i det jeg satte meg bakpå den ene, at jeg angret på at jeg ikke hadde fortalt Marius hvor jeg glad jeg var i ham, før vi kjørte:S
I Thailand er det forresten kun påbudt at føreren av mopeden/motorsykkelen bruker hjelm(!)...ergo, ingen hjelm til oss:P
Den kvarters lange mopedturen føltes faktisk overraskende trygg og de fikk oss velberget til den andre kaia og vi kom oss på båten til koh Samui:)
Da vi kom i land fant vi oss et kart og ba ei taxidame om å kjøre oss til ei strand på motsatt side av øya, siden den lå nærmest piren hvor båten til Koh Tao gikk fra.
Hun satte oss av på det koseligste stedet - ever! Endelig litt flax!!! :D 
En superkoselig restaurant og med masse små bungalows spredt rundt i noe som så ut som en diger, eksotisk botanisk hage med et basseng i midten! 

Det var stille og rolig, lite folk, lav pling-plong musikk fra restauranten og de nydeligste menneskene som drev stedet!

Så var det bare å vente i spenning på lyd fra Petri.... 
I følge vår beregning skulle bussen deres være fremme i Krabi kl.20.00
Klokka ble 20....20.30...og så, kl.20.45 ringer omsider Petri - blid som ei sol!
Jajamensann! Det svenske ekteparet hadde ringt ham med èn gang de gikk av bussen i Krabi! De fikk navnet på hotellet til Petri og de tok taxi rett dit - Petri betalte;) Der fikk han mc-nøkkelen sin(takk gode gud!!) og ekteparet sjekket like gjerne inn på det samme hotellet! Petri bar opp bagasjen deres(!) før de tok et par øl sammen i hotell-baren;))


En traumatisk dag kunne ikke fått en bedre avslutning og vi kunne endelig senke skuldrene! Takket være snille, hjelpsomme, ærlige - og ikke minst, vilt fremmede - mennesker! <3

Kooooos i Krabi! :D

Chillin' by the pool - Koh Samui (hvor vi hoeyst ufrivillig strandet et par dager, men var jo ikke saa gaernt da!;)

Da jeg enda er rimelig gronn nar det kommer til blogging, er dette innlegget egentlig bare en test for aa se om jeg i det hele tatt fikk til aa legge ut bilder - og jammen gjorde jeg ikke det! :D

Da slipper jeg aa spamme dere med bilder paa facebook, saa kan heller de som vil se, gjoere det her;))

"The Beach" - Phi Phi Island.
Mye kinesere, lite strand:S Men vi er like blide;)

A minor(?) setback...

Omsider kan jeg erklære 3. runde med reiseblogg for åpnet! :D
Til gamle lesere; takk for at dere gidder å lese mine ymse reiseskildringer - èn gang til;) Og til eventuelle nye lesere; velkømmen!
Garanterer hverken underholdende, morsom eller givende lesning, på noen som helst måte - akkurat det avhenger selvsagt av hvordan turen utarter seg og hvilke situasjoner man havner i, men jeg skal gjøre mitt beste uansett;D
Har nå i alle fall èn kanon-historie på lager allerede og den er hva man (i beste fall) kan kalle tragi-komisk! Nokså dramatisk der og da, men har blitt myyye humor av det i ettertid, særlig nå som den store skjelven har lagt seg, sårene har begynt å gro og gjelda er betalt:P Det er også denne episoden overskrifta viser til, men kommer tilbake til det etterhvert;)

First things first...

Og siden den halve siden jeg nettopp skrev plutselig bare forsvant, tar vi kortversjonen nå; 

det siste døgnet før avreise var et helvete. Vi var alt annet enn i rute! Leiligheta skulle pakkes og vaskes, klær skulle vaskes og pakkes, pass søkes og hentes, reisedokumenter printes og pakkes, strøm avleses, tusen millioner ting skulle huskes på og leiligheta skulle leies ut - helst uten å gå mange tusen kroner i tap. Det så lenge mørkt ut, men kl.21.30 kvelden før avreise skrev vi under husleiekontrakt med et firma, som gladelig betalte hva vi trengte for å dekke utgiftene våre! Ikke ett sekund for tidlig med andre ord;)
Vi måtte ta løs hjemmefra kl.06 på morran(tirsdag 29. januar) for å rekke første flyet til Oslo. Det ble våkennatt pa oss. Kl.05.45 gikk jeg i dusjen, etterpå pakket jeg sekken(!) og litt over 6 satt vi i taxien - helt skjelven av stress og stup trøtte etter ei lang natt!
Flyturen Oslo - Doha - Bangkok var...et helvete! Vi reiste med Qatar Airways, kåret til verdens beste flyselskap, uten at det hjalp nevneverdig. Joda, flyvertinnene var supersøte og blide, flymaten bedre enn på de fleste restauranter jeg har spist på i Norge, vi fikk pledd, puter, ørepropper og headset, vi kunne velge mellom en haug av filmer og tv-serier og hadde tv-skjermer i seteryggene. Vi fikk så mye drikke vi bare ønsket og det var ingen sure miner om man ved et uhell tømte glasset(som akkurat hadde blitt fylt opp) utover gulvet i midtgangen. Det vet jeg, fordi jeg prøvde..
Tross alt dette fikk vi fremdeles vondt i ræva, vondt i beina, vondt i øynene(kontaktlinser), fant _ingen_ gode stillinger og fikk fint lite søvn! Det er liksom bare så mye god service kan gjøre for en 12timers flytur, den blir smertelig - uansett! :S
Vel fremme i Bangkok dro vi til backpackergata, Khao San Road, hvor vi fant oss et fint rom på Khao San Palace:) Ikke la dere lure av navnet, SÅ fint var det slettes ikke;)
Men det var rent, vi hadde tv med masse thai-kanaler, aircon og varmt vann. Eller, vi ville hatt varmt vann om det hadde kommet vann ut av dusjen, that is:P
Siden vi ville raskest mulig bort fra heksegryta, til strand og vann, booket vi billett til Koh Tao og dro allerede neste kveld...etter å ha sovet i 20timer:P Det gjorde underverker!

Vi fikk beskjed om aa vente utenfor reisebyraaet, hvor vi booket billettene, kl.18 - der skulle noen komme og hente oss. Klokka naermet seg og etter mye leting, svetting og endel forvirring skjonte vi etterhvert hvorfor vi ikke fant tilbake til reisebyraet; det stengte nemlig kl.17 og da dro de bare en metallport ned foran inngangen og tapetserte denne porten med skinnvesker, belter og div. vissvass - som ved et schwong med tryllestaven var det ingenting som kunne avsloere at dette tidligere paa dagen hadde vaert et reisebyraa! Tre kvarter for sent kom det en kar hastende forbi; "follow me, follow me!" foer han forsvant inn i et smug og ble borte i folkemengden... 

Vi smaajogget etter med svetten silende og med sekker som bly paa ryggen, plasket gjennom soeler, sikk-sakket mellom hylende hoener og katter, holdt pusten da boelgene med intens kloakklukt traff oss og snuste inn de herlig luktene da vi passerte gamle, smaa koner som kokkelerte div. snodige retter ute paa gata! 

Kom ut paa den andre siden, hvor vi ble husjet inn i den ene av de to store "vip"-bussene som sto der. Saa ombestemte de seg. Alle man ut(av begge bussene) og bytte buss. Saann, vi var paa plass.

Kl.04 paa natta ble vi hutet av bussen og maatte tilbringe de neste 3 timene paa ei steintrapp paa piren, til baaten vaar skulle gaa. Ondt i raeva, ont i hele kroppen!!  

Et par timer senere ankom vi endelig Koh Tao - o'lykke! ;D  

Naa er dette innlegget evig nok langt, jeg lei av aa skrive og Marius dritlei av aa vente, saa jeg faar heller fortelle om episoden jeg nevnte tidligere, i neste innlegg;)

So long! 

Jannike:)