Jeg gjør et stort hopp i tid i reiseberetningene nå, for jeg må bare fortelle om en noe spesiell dag vi hadde her forleden, så får jeg heller komme tilbake til hva vi har bedrevet tiden med i mellom, litt senere:)
Dette var den mest stressende, kaotiske og utmattende dagen jeg har hatt på veldig lenge og for første gang på mine reiser gråt jeg - flere ganger - av ren frustrasjon!
 |
| Driiiitdag! ;) |
 |
| Petri |
De av dere som leste reisebrevene mine i 2006 husker kanskje Petri? En svenske jeg ble kjent med på en buss til Vietnam og som jeg reiste rundt sammen med i en måneds tid. Han dro aldri hjem, og bor nå i Thailand(2 timer fra Krabi) med sin engelske kone og 2 barn!
I alle fall, han satte seg på motorsykkelen og kjørte helt til Krabi for å treffe oss:) Vi booket inn på samme hotell og på kvelden gikk vi ut og spiste, drakk et par øl og hadde en kjempekoselig kveld - et hyggelig gjensyn:D
Men, da jeg våknet neste morgen var jeg så dårlig at jeg trodde min siste time var kommet:S Det startet med diarè. Greit nok, hadde det ikke vært for at vannet var borte, slik at jeg ikke fikk skylt ned...
En liten stund senere måtte jeg kaste opp - løp inn på badet, før jeg plutselig kom på hva som skjulte seg under dolokket(vannet var fremdeles ikke kommet tilbake!), løp febrilsk rundt og i siste sekund fikk jeg øye på ei søppelbøtte! Yess, den gjorde susen;) Følte meg litt bedre, så jeg og Marius gikk ned for å spise frokost. Banket på til Petri, men ikke livstegn der.
Satte oss på restauranten vegg-i-vegg med hotellet og jeg rakk akkurat å bestille før den umiskjennelige vann-i-munnen-nå-er-det-like-
Gikk opp på rommet og la meg for å dø. Like etter kom snille Marius - han hadde fått pakket inn og tatt med frokosten jeg aldri rakk å spise;)
Men mat var helt uaktuellt i den formen jeg var i. Nå skal det sies at jeg drakk FIRE øl kvelden før, så dette kunne umulig skyldes fyllesyka!
Det fine oppi alt dette var jo at vi hadde booka buss- og båtbillett og skulle dra kl.13 - vi hadde bestemt oss for aa dra tilbake til Koh Tao;D Så mens Marius, som forøvrig er det snilleste og mest omsorgsfulle mennesket jeg noen gang har møtt, pakket alle tingene våre, samtidig som han dullet og stelte med meg, så lå jeg rett ut på senga - ute av stand til å røre meg! :'(
Da det var på tide å dra prøvde vi igjen å banke/hamre på døra til Petri, i tillegg til å ringe ham på mob'en, slik at vi i alle fall kunne få sagt hadet til ham! Fremdeles ikke livstegn..
Saa ble vi hentet av en minibuss, kjørt 5min og satt av ved en større buss. Type 2etg, peise full buss. Vi hadde akkurat kommet oss ombord...da jeg fikk vann i munnen igjen - jeg måtte spy. Igjen. NAA! Løp ut av bussen og inn...vel, vet ikke egentlig hva det var slags sted, da jeg hadde vært så dårlig at jeg ikke engang klarte å ta ta på linsene før vi dro!
Jeg ropte bare "toilet! toilet!" og de så nok hva som var i emning, for de pekte febrilsk, mens de husjet meg bakover i lokalet.
Jeg løp gjennom verdens lengste gang, i noe som føltes som en liten evighet, og kom til slutt ut i noe som kanskje kunne være en bakgård(som sagt, ingen linser = blind!). Der sto en gammel dame, som heldigvis skjønte hva som foregikk, for på dette tidspunktet kunne jeg hverken snakke eller spørre om veien, da jeg allerede hadde munnen full av spy! Hun dro meg bort til ei dodør. Som var låst. Opptatt. Selvsagt. Så da så jeg ingen annen utvei enn å spy i pissoaret, frem til doet ble ledig:S
Så fort døra gikk opp heiv jeg meg bare ned på kne og spydde som en gris i "doet", som forøvrig bare var et hull i gulvet - og den INTENSE eimen av urin der inne ga nok ekstra tilfart på spyinga mi:P At døra bak meg sto på vidt gap, og at det i tillegg sto en kar i dokoe, kunne jeg ikke brydd meg mindre om akkurat da!
(P.S. for de av dere som evt. synes jeg deler for mye...les en annen blogg:P Her deles alt - paa godt og vondt;) No secrets.)
Da jeg etterhvert kom meg på beina igjen og snur meg, står verdens søteste thai-jente der med en rull med dopapir til meg, stryker meg på ryggen og sier med et medfølende smil; "hope you better now..? You go, I take care!" Pissoaret hadde hun allerede vasket!
Og hvis dere trodde det var dette jeg siktet til i overskrifta, tok dere kjempefeil...det var nemlig først NÅ at dagen tok en really bad turn! :\
Tilbake på bussen. Etter ca.5 min. tikker det inn ei mld fra Petri;
"Var är ni? Jag har precis vaknat och ska ta mig en dusch, sen åker jag hem igen! Behöver min nyckel.."
Nøkkel? Hvilken nøkkel...? SHIT!! Nøkkelen til motorsykkelen hans!!! Som han ba meg passe på kvelden før - og som enda lå i veska mi!!
Det første som slo oss var at vi måtte få stoppet bussen - nåh!
Lettere sagt enn gjort. Vi satt i 2. etg på bussen, så Marius løp ned for å finne sjåføren. Nope, ingen sjåfør der. Så løp vi fremst i 2.etg og fant etterhvert et bitte lite vindu i gulvet(typ 10x20cm), med en gardin trukket for(fra den andre siden). Vi banket på. Gardinen ble trukket fra og et surt bussjåfør-tryne kom til syne. "Stop the bus! Can you please, stop the bus!?" Takk og lov - han stoppet!
Vi prøvde fortvilt å forklare situasjonen, viste ham nøkkelen og at vi var NØDT til å få denne tilbake til hotellet vårt, eller bare legge den et sted, slik at Petri kunne ta taxi og hente den. Han snakket selvsagt ikke et kløyva ord engelsk. Så da ringte jeg Petri, ba ham forklare situasjonen til resepsjonisten på hotellet der han var og så gi tlf sin til ham, så ga jeg tlf min til bussjåføren, slik at de kunne snakke sammen på thai og kanskje komme frem til en lur løsning...noe vi også trodde de gjorde.
Da jeg fikk tlf tilbake, sa han bare surt "ok, ok!" og hutet oss inn på bussen igjen. Jannike: "we go back?" Sjåfør: "yes, yes" Så da antok vi at han gikk med på å snu og skulle kjøre de 5min det ville tatt å kjøre tilbake. Så feil kunne man ta.
Etter 10-15 min var vi ikke i tvil. Han hadde overhodet ingen intensjon om å snu. Vi var nå ute av byen og på en motorvei, midt uti ingenmannsland - i full fart bort fra Petri...med nøkkelen hans.
Vi banket fortvilt på det lille vinduet igjen, for å - om ikke annet - få sjaafoeren til å slippe oss av bussen, men han nektet baade å svare eller dra fra gardinen.
Vi var altså stuck på en buss som ikke ville stoppe før om 3,5t - med mc-nøkkelen til Petri, som dermed var stuck i Krabi, 2t hjemmefra, og han måtte være hjemme SENEST dagen etter for å passe barna!
Det var vel omtrent her mine første tårer kom denne dagen... Frustrasjonen over den idiotiske situasjonen vi hadde havnet i, skyldfølelsen over at Petri ikke kom seg hjem fordi jeg hadde prestert å glemme at jeg hadde nøkkelen hans + at jeg fremdeles var helt latterlig kvalm og dårlig - alt dette gjorde bare at det rant over!
Og hva skulle vi gjøre nå? Ingenting.
3,5t senere, kl.16.30, var vi fremme ved piren, der båten videre til Koh Tao allerede var klar til avgang. Alle skyndte seg av bussen og på båten. Bortsett fra meg og Marius. En thai-dame sto og ropte "Miss! Miss! You go on boat! No time. Boat leaves now!"
Da kom det et par irriterte gloser tilbake fra oss om bussjåføren som nektet aa slippe oss av bussen, slik at vi naa måtte finne en buss og dra hele veien tilbake til Krabi!
"No, you can not! No bus today!" Paa dette tidspunktet var det like foer jeg gikk i lufta!:@
Det siste jeg så til Marius var at han oset avgårde mot noen bygninger lengre bort, mens han ropte "FAEN!" - jeg trodde han skulle finne et billettkontor og få tak i en bussbillett tilbake. Men innen jeg hadde fått dama til å innse at vi nei! vi ble ikke med båten videre, var Marius forsvunnet:S Jeg hadde jo som sagt ikke linser på, så jeg så egentlig fint lite. Med sekken på ryggen hastet jeg i retning bygningene jeg trodde han hadde gått til. Ingen Marius. Ingen folk i det hele tatt. Låste dører overalt. Surra meg til og med inn på et dass i leitinga etter ham, takket være at jeg er så godt som blind uten linser:P
Det var jo ingen, noen steder jo!:S
For andre gang denne dagen kom tårene. Hvor i helvete var Marius??!
Plutselig kommer han løpende ut av en buss, som sto parkert litt lengre bort;
"løp til til båten, løp til båten - jeg har sendt nøklene med noen folk til Krabi!"
Jeg skjønte ikke helt hvordan han hadde fått det til og hadde ikke tid til å spørre, men for første gang denne dagen kom det et par gledestårer - nøklene var på mirakuløst vis(forhåpentligvis) på vei tilbake til Petri;)
Vi løp glade tilbake til piren....og rakk akkurat å se at båten vår til Koh Tao la fra kai. Roping og peiving, til ingen nytte. Båten putret avgårde - uten oss.
Nå skal det sies at vi stod MIDT i ingenmannsland og ante ikke hva vi skulle gjøre, annet enn at vi kunne ikke bli her!
Fant et billettkontor ved kaikanten, som var i ferd med å stenge, og ba om en ny båtbillett til neste båt til Koh Tao. "No more boat Koh Tao today!" Okei, saa tar vi neste båt til Koh Pha Ngan(naboøya til Koh Tao)da, så er vi i alle fall på vei i riktig retning?:D
"Nooo! No can! No more boats from here today! Close now. You go tomorrow!"
Vi rakk heldigvis å kjøpe oss ei flaske vann før de låste doerene. Jeg datt sammen på sekken min - dehydrert, utslitt og det føltes som jeg skulle besvime når som helst!
Så kommer billettdama med gull-forslaget som redda oss; "I call taxi, you go to other pier and boat go to Koh Samui? You must go now!" Yess, perfect! Jeg hater Koh Samui, men der kunne vi i alle fall finne et sted å sove, bedre enn aa sove ute paa kaia.
Mens vi venta på taxien fortalte Marius hva han hadde gjort med nøkkelen...
Han hadde fått øye på en parkert buss, som det sto Krabi på - stormet rett inn, stilt seg fremst i bussen og ropt; "Er det noen svensker her???" Og det var det - et hyggelig ektepar litt oppi årene. Marius forklarte i all hast den kinkige situasjonen vi hadde havnet i. Klart de skulle hjelpe! :D De fikk nøkkelen og tlfnret til Petri og lovte å ringe ham så fort de kom frem til Krabi på kvelden. Så var det bare å vente i spenning da... Hører med til historien at dette var den eneste nøkkelen Petri hadde til motorsykkelen sin, det fantes ingen ekstranøkkel:P
Så kom "taxien"....som var 2 små mopeder. Var sikker på mopeden kom til å steile siden vi hadde hver vår BLYtunge ryggsekk, vesker, osv. og jeg husker jeg tenkte, i det jeg satte meg bakpå den ene, at jeg angret på at jeg ikke hadde fortalt Marius hvor jeg glad jeg var i ham, før vi kjørte:S
I Thailand er det forresten kun påbudt at føreren av mopeden/motorsykkelen bruker hjelm(!)...ergo, ingen hjelm til oss:P
Den kvarters lange mopedturen føltes faktisk overraskende trygg og de fikk oss velberget til den andre kaia og vi kom oss på båten til koh Samui:)
Da vi kom i land fant vi oss et kart og ba ei taxidame om å kjøre oss til ei strand på motsatt side av øya, siden den lå nærmest piren hvor båten til Koh Tao gikk fra.
Hun satte oss av på det koseligste stedet - ever! Endelig litt flax!!! :D
En superkoselig restaurant og med masse små bungalows spredt rundt i noe som så ut som en diger, eksotisk botanisk hage med et basseng i midten!
I følge vår beregning skulle bussen deres være fremme i Krabi kl.20.00
Klokka ble 20....20.30...og så, kl.20.45 ringer omsider Petri - blid som ei sol!
Jajamensann! Det svenske ekteparet hadde ringt ham med èn gang de gikk av bussen i Krabi! De fikk navnet på hotellet til Petri og de tok taxi rett dit - Petri betalte;) Der fikk han mc-nøkkelen sin(takk gode gud!!) og ekteparet sjekket like gjerne inn på det samme hotellet! Petri bar opp bagasjen deres(!) før de tok et par øl sammen i hotell-baren;))
En traumatisk dag kunne ikke fått en bedre avslutning og vi kunne endelig senke skuldrene! Takket være snille, hjelpsomme, ærlige - og ikke minst, vilt fremmede - mennesker! <3
